En moralistisk hedonist

Han er kjent for sine friske og ofte svært så frittalende utspill, Øivind Aamodt. Ja, enkelte ville kalle ham både arrogant og moraliserende. – Det er jeg ikke redd for, sier han, tvert imot, jeg er mer enn gjerne begge deler.

scheduleOppdatert: 12.02.2019

createForfatter: Tekst: Olav André Manum Foto: Marianne Lind

labelEmner:

Det er litt vanskelig å fatte at denne slanke, vennlige mannen, som ser betydelig yngre ut enn sine femti år, selv med skjegg, skal være opphav til mye hissige, for ikke å si rasende ytringer på ulike diskusjonsfora på nettet. Men det gjør han. Han provoserer, noen ganger med forsett, men også ofte uten egentlig å ville det.

Aamodt fylte 50 i februar, han er arkitektutdannet, men avla aldri noen diplomoppgave, forteller han, og han jobber i Plan- og bygningsetaten i Oslo. – Det skjer mye i byen av omformende prosesser, men jeg jobber med bevaringsspørsmål. Det var der min faglige orientering begynte, med lokalhistorie og fortidsvern. Om jobben sin sier han ikke så mye, men om bevaringstanken har han klare meninger: Aamodt mener kulturminnevernet kan ses som institusjonalisert endringsvegring – og i stor grad befolket av kvinner og homser.

Han mener det er uttrykk for et trygghetsbehov, et behov for å fastholde verden i vårt bilde. – Men er det ikke noe like fundamentalt menneskelig ved oppbruddet? spør han, er det ikke like viktig å legge noe bak seg og så gå videre?

Aamodt forsøker ikke å svare, men spørsmålet oppleves likevel som ganske typisk for ham: Man skal ikke slå seg til ro med ett svar, ett synspunkt. Man skal stille spørsmål ved etablerte sannheter, undersøke videre, utvide kunnskapen, utvide virkeligheten …

Den holdningen preger også Aamodt og hans forhold til å leve med hiv, noe han har gjort siden tidlig på 2000-tallet. Han mener han hadde fått god øvelse i å være redd. I tiåret før han ble smittet gikk Aamodt i stadig frykt for viruset. Han lette etter kjente symptomer og fant dem stadig vekk. Var lymfeknutene hovne? Hostet han mer enn vanlig? Ett år før han testet positivt, hadde han testet negativt. – Den tiden ga meg øvelse i bearbeide følelsene med hensyn til det å leve med hiv, forteller han, da testen viste et positivt resultat, var jeg på sett og vis godt forberedt.

– Men det føltes likevel som et tap av uskyld, fortsetter han. – Det føltes som jeg med ett ble giftig. En giftighet jeg fryktet at alltid ville henge ved meg.

I dag vet Aamodt at han ikke er giftig lenger, og både politisk og rent mentalt befinner han seg på et helt annet sted: I mange år har han visst at han som velbehandlet hivpositiv ikke er «smitteførende» som straffeloven kalte det. Han mener folk flest må ta kunnskapen inn over seg og slutte å frykte menneskene som lever med viruset, slutte å være redd for både sex og nærhet. Aamodt mener det er trygt å ha ubeskyttet sex med en velbehandlet hivpositiv som er åpen om sin status. Han rister litt på hodet av dem som fremdeles lever i angst for hivpositive, men møter dem også stadig sjeldnere.

– Folk må basere slutningene sine om hiv og menneskene som lever med viruset på kunnskap, mener han. Og det er blant annet her at Aamodts moraliserende tendenser kommer til syne: – Folk har moralsk plikt til å søke kunnskap og bruke kunnskapen som en rettesnor for sine handlinger, mener han og legger til at det ligger både frihet og trygghet i kunnskapen. Mangel på kunnskap gir grobunn for utrygghet og rådvillhet og fordommene får fritt spillerom.

– Respekten for kunnskap har jeg fått hjemmefra. Da jeg fortalte foreldrene mine om min hivstatus, erkjente de at dette var noe de ikke visste nok om, og som de måtte søke kunnskap om. Det gjorde de og det står det respekt av.

Ingen kompromisser
Møter man hivpositive med fordommer, har man meldt seg av som medmenneske, for ham berettiger det en viss arroganse. Når voksenopplæringen ikke virker … Avvisningen de møter ham med kan han leve med: – Min egen integritet er viktigere for meg enn aldri å møte avvisning, slår han fast og kompromisser ikke om sin åpenhet.

Og det varer heller ikke lenge før holdninger og meninger som godt kan karakteriseres som selvbevisste, ja, sågar arrogante, gjør seg gjeldende gjennom samtalen vår. Aamodt mener rett og slett at han er et bedre menneske enn sine motstandere, de anonyme profilene i sosiale medier. Med sin åpenhet som homo og sin åpenhet om sin positive hivstatus, står han for noe mange ikke våger å fronte. – Jeg har ingen sans for synspunkter om at alle har krav på den samme respekt, sier han og ler litt, det er snarere slik at jeg ikke helt makter å motstå fristelsen til å bruke arroganse.

Den frittalende Aamodt møtes nemlig av mange kritikere, ikke minst på homonettstedet Gaysirs debattsider. Her kritiseres han både av andre hivpositive og homofile for det mange oppfatter som hans radikale synspunkter. Aamodt er ikke bekymret: – Har man først ramlet ut i tilværelsen som homo og hivpositiv, så må man ta dette videre ut i samfunnet, sette det på dagsordenen, røske litt opp i holdninger og vrangforestillinger.

– Har man først ramlet ut i tilværelsen som homo og hivpositiv, så må man ta dette videre ut i samfunnet, sette det på dagsordenen, røske litt opp i holdninger og vrangforestillinger, mener Øyvind Aamodt.

Forlanger mer opprør– Homolivet må preges av mer opprør. Hivpositive homoer må ikke la dette forbli en «skitten liten hemmelighet» i livet vårt. Hiv er et ektefødt barn av et liv jeg selv har valgt og forsvarer, mer ektefødt enn de surrogatene som plopper ut for tida, legger han til.  Homobevegelsen har vært heteronormativt orientert og rettighetsperspektivet styrende. Aksept fra «de andre» er overordnet byggingen av noe homospesifikt. Kjærlighetens prosjekt forblir like blåøyd, uberørt av menneskelig erfaring, til tross for at relasjoner mellom menn sjelden bygger på reproduksjonsfelleskap og monogami.  Opprør er en moralsk forpliktelse, et samvittighetsspørsmål. Når han angripes på Gaysir for mer eller mindre kontroversielle synspunkter, blir Aamodt litt oppgitt. Alle kan kanskje ikke ta alle kamper, men flere burde kunne forsvare det livet de lever uten å gå under jorda med seksualiteten sin. Det handler om mer enn et lavt refleksjonsnivå, og veldig få er i stand til å forvare manglende åpenhet på en psykologisk eller sosialt relevant og legitim måte.

Forlanger mer opprør
Etter slike og lignende utsagn har Aamodt mange ganger fått slengt etter seg at han bare aksepterer sin egen måte å være på, sine egne synspunkter i disse sammenhengene. Det kan sikkert være noe i det. Åpenhet forplikter.

Homokampen får mer og mer preg av en normalitetskonkurranse, snarere enn frigjørings- og likestillingsarbeid. Homoverden kunne kanskje bidratt med nye modeller – i stedet har vi skusla bort alt på et synkende skip – ekteskapet, en institusjon som har ligget på sotteseng siden velstandssamfunnet var en realitet.

Når ledere av homoorganisasjonene går på homosauna og offentlig helst snakker om retten til familie og barn, synes Aamodt det hele blir smått parodisk. Som hedonist – ja, stolt hedonist, presiserer han – synes han heller de burde snakke om retten til å nyte, for eksempel seksuallivets gleder, en rett Aamodt også tar for gitt – også for hivpositive.

Skam og stolthet
Aamodt er ikke mer stolt over å være homo enn å ha blå øyne – eller å være fargeblind for den saks skyld. Han tror ikke at homoseksualiteten er innskrevet i genene våre. – Uten  at jeg har lest Foucault til bunns, forstår jeg at skam og stolthet er gjensidig avhengige størrelser og at alle forestillinger om «naturlig» eller «frigjort» i forholdet til seksualiteten er temmelig fånyttes. Selvsagt kan man knytte stolthet til sine livsvalg, og hvorfor ikke til et liv i lyst? Men det er det liten grobunn for her på berget – og om mulig enda verre hos broderfolket: Det slo meg da jeg var der på Stockholm Pride i sommer. Alle er så stolte: Regnbueflagg overalt.  Stolte foreldre, stolte poliser møtes med ovasjoner i Hornsgatan – som om det er ekstra fortjenstfullt å være homo i uniform. Det er som hele det svenske samfunnet gjør en kollektiv botsøvelse over måten de  har behandlet sine stakkars skeive på, og sant å si er vi jo gitt feil oppdragelse; heteroprogrammert som den er. En nokså selsom forestilling, i Aamodts øyne. Jeg skulle så gjerne stille med banneret «stolta hedonister» og se om ikke det skapte vei i vellinga. Alexander Bard (Army of Lovers) pekte en gang på at Sveriges bögbastur forsvant i bytte med partnerskapslov. Innordning har vært rettesnor.

Joda, han får mye pepper for å være fordømmende, kan han fortelle. Men hvorfor er det ikke lov å fordømme? Kirken var inntil ganske nylig en domsbasun uten like, men er nå redusert til festkomite og trøster i livet til mennesker som knapt har en levende tro. Selv mener han at det handler å gå i rette med relativistiske holdninger og halvkvedete viser. – Alle forlanger respekt, sier han, kanskje med en undertone av sarkasme i stemmen, men hvem har dypest sett respekt for folk som verken våger å stå for det de er eller åpent si det de mener. Respekt er noe man gjør seg fortjent til, ikke noe man kan ta for gitt. Og strøket tynt utover alt og alle gir det ingen mening.

Selvstigmatisering er en realitet
Aamodt synes kritikk er skjerpende og interessant og tror han er mer robust enn de fleste, men på ingen måte uberørt. – Det er viktig å bli utfordret, synes han. – Det gjelder generelt i mellommenneskelige forhold.

Hans åpenhet rundt egen hivdiagnose blir også kritisert, ikke minst fordi han kan være frittalende når det gjelder både åpenhet og seksualitet i forbindelse med hiv. – Jeg går langt i å tilbakevise begrepet stigmatisering. Selvstigmatisering er derimot en realitet de færreste går fri for. Men det er et mye mer overkommelig prosjekt å skulle bearbeide egne holdninger til seg selv enn å skulle bearbeide hele verdens holdninger til en virusinfeksjon som har dette ulykksalige ved seg å være knyttet til underlivet, som Kim Friele så treffende påpekte, og derfor aldri kan fri seg fra klam skam. Det har vokst fram en hel industri rundt hiv som jeg nærer større skepsis til enn til legemiddelindustrien som jo faktisk har gitt oss livet i gave. Alle kjemper innbitt for at ingen flere skal bli smittet, mens smittetallene er mer eller mindre konstante, ikke dramatisk økende som det gjerne hevdes. Aamodt mener at han har gjort homomiljøet en tjeneste med sin åpenhet, uten at han ser det som et offer. Han er et levende eksempel på at det er mulig å leve godt og med åpenhet rundt hivstatus. Han er dessuten tydelig på at han ikke utsetter noen for smitterisiko og at han ikke på noen måte går en snarlig død i møte. Til tross for at han ikke er så opptatt av å følge den vedtatte normen om å bruke kondom i alle sammenhenger.

– Nå har jeg ikke lyst til å være flink lenger, sier Øyvind Aamodt.

– Jeg ville være flink i veldig mange år, særlig var jeg nøye med å bruke kondom sammen med hivnegative. Nå har jeg ikke lyst til å være flink lenger. Det er unødvendig å være flink i verden i dag.

Omkostninger
Noen omkostninger må man ta regning med. Øivind Aamodt har hatt de aller fleste seksuelt overførbare infeksjoner, inklusive hepatitt C. Det eneste argumentet han føler er relevant i denne sammenhengen, altså når vi snakker for eller mot kondom – er at alle disse sykdommene, og først og fremst hiv, påfører samfunnet store økonomiske utgifter til behandling. Ellers mener han at folk selv må få lov til å vurdere den risikoen det innebærer å ha ubeskyttet sex.

– Gonoré og klamydia er tross alt bagatellmessige lidelser. Vanlig forkjølelse påfører samfunnet langt flere sykedager enn noen seksuelt overførbare sykdommer, men får ikke samme oppmerksomhet og minimalt med forebygging. Selv behandling av syfilis gjør deg maksimalt støl i skinka et par dager, en treningøkt på SATS er langt verre! Hepatitt C kan nå behandles effektivt, selv om kuren innebar et halvt år i influensalignende tilstand og han ikke ønsker noen reprise. Men jeg ignorerer ikke ansvar, jeg tester meg hver tredje måned – jeg tok hintet da Olafiaklinikken flyttet inn i kvartalet ved siden av der jeg bor, flirer han. Man ønsker jo ikke å utsette andre for behandlingskrevende infeksjoner, konsekvenser eller ikke! Å avstå fra sex for å unngå smitte, er ikke noe alternativ. Regelmessig testing er den eneste måten man kan utøve ansvarlighet på i dag, all den tid et kyss kan være nok. Smittefriheten står og faller ikke med kondom, hevder Aamodt, selv om kondom selvsagt beskytter mot mer enn bæsj på tissen.

Heller ikke de nye forebyggende medisinene – PrEP – fester Aamodt noen særlig stor lit til. – Det eneste stedet resultatene kommer til å synes er på helsebudsjettet, sier han retorisk. Inntil patentene utløper er medikamentene svært kostbare.  Visst kan det fungere på individnivå, men å satse på at særlig risikoutsatte grupper skal kunne forebygge smitte ved kollektivt å innta PrEP, har Aamodt ingen tro på. PrEP kan fungere for de ressurssterke og reflekterte, mener han, men ikke for de store og utsatte gruppene helsemyndighetene legger opp til. Det vil utdype klasseskillet vi alt i dag ser: Homser med innvandrerbakgrunn og fornektende homoidentitet er langt mer utsatt for smitte enn andre grupper.

– Og jeg vil hevde det er naivt å tro at folk vil bruke de nye medisinene sammen med kondom. Hvem gidder vel det når kondom oppleves trygt nok? Det faller på sin egen urimelighet. PrEP vil erstatte kondomet. Vi har for eksempel allerede sett at mange bruker PrEP som en kortvarig forsikring mot smitte når de drar på ferie. Interessant er det at mens det i fjor var en heftig diskusjon på Facebook for og mot bruk av PrEP blant deltakerne på homocruiset Atlantis, var temaet knapt berørt i år. Vittige tunger ønsket alle velkommen på «SS Truvada».

Jeg må si jeg har forståelse for den litt reserverte holdningen Helseutvalget har til PrEP, sier Aamodt. PrEP er ikke noe vannskille i hivhistorien.

Helt greit
Alt i alt synes Aamodt det er helt greit å være hivpositiv. For ham kunne faktisk hele verden gjerne vært det! Det er ikke så fælt, da, sier han. Jeg blir rett og slett forbanna når ellers godt orienterte meningsleverandører hausser opp «vanlige bivirkninger», som Frank Rossavik nylig gjorde i Aftenposten. Det virker som hivnegative må aktivere et skrekkregime for å holde tritt med sin egen kondompraksis, og det er opprørende!

Men han peker på et paradoks som de hivpolitiske organisasjonene står overfor, altså for eksempel både Nye Pluss og HivNorge. Begge arbeider for å bedre hivpositives levekår og rettigheter. Samtidig arbeider de for å redusere smittetallene, som om livet med hiv stadig er noe man må unngå!

– For meg blir dette feil. Det undergraver troverdigheten i den politiske kampen, avslutter Aamodt. Å arbeide for bedre levekår for de som lever med hiv kan rett og slett ikke kombineres med å arbeide for en avvikling av medlemstilgangen.

Les også

schedule10.04.2024

→ Forebygging, testing og behandling eliminerer hiv

Tidlig diagnostikk, raskest mulig oppstart med antiretroviral behandling av hivinfeksjon, kondombruk og tilbud om forebyggende behandling (PrEP) til spesielt risikoutsatte er de viktigste hivforebyggende tiltakene, ifølge Folkehelseinstituttet.

schedule05.04.2024

→ Husk søknadsfristen til Hivfondet

Lever du med hiv og er i en vanskelig økonomisk situasjon? Neste søknadsfrist for Hivfondet er 1. mai.